Ananas ringer i juice?
Vel, det er en ting som irriterer meg. "Ord delings feil". Selv om jeg helt sikkert gjør det selv, så irriterer jeg meg likevel over det. Mulig det er noe galt med meg! Uansett;
Jeg gikk forbi en butikk. Det stod det "stort lager salg". Lager salg..? tenkte jeg. Mulig jeg ikke er helt med, men hodet mitt ville iallefall ikke registrere at Lager salg betydde Lagersalg. Selv om det var ganske logisk. Tror hjernen min er innstilt på å være ganske trassig når det kommer til slike ting. Jeg stor der, lenge om senn, utenfor denne butikken, og prøvde å tolke dette merkelige utsagnet. Fant det ut til slutt da. Etter er par sekunder.
Men seriøst. Har du noen gang hørt om en ananas som ringer i juice? Ikke? Nei, ikke jeg heller. Kjøpte meg en slik boks der det stod at ananas ringer i juice jeg, for det virka jo som et sykt spennende konsept! Gjett om jeg ble skuffa da, når jeg så at det bare var ananasringer i juice.......
Mannen med lydene
Litt usikker på om jeg har skrevet om noe lignende før. Jaja, iallefall:
Jeg satt på toget. Og da jeg fikk rigga meg ned i setet, satt jeg riktig så godt. Trøtt var jeg også, så jeg tenkte jeg kunne sove litt på turen. Over midtgangen satte seg seg en kar. Han måtte være trailersjåfør. Slang seg ned, og la hendene på magen, klar for å sove. Og han sovna ja, det får'n si.
Jeg ble faktisk usikker på om denne fyren var et menneske, eller om han var en slags blanding av forskjellige dyrearter, for lydene han ga fra seg var skremmende. Du skjønner, jeg hadde nemlig akkurat klart å slappe av litt, før jeg ble vekket. Du vet sånne lyder folk gir fra seg når de "trekker inn snørret" ? Ja, en sånn lyd ble jeg møtt med. Høyere, og høyrere, til han nådde et klimaks, der han tydeligvis ble kvalt av snorkinga, og ga fra seg noen hesblesende host og stønning. Så var det pause i et par sekunder, og så på'n igjen.
Han bare måtte ha vært trailersjåfør. Han hadde sikkert kjørt hele natta. Og så måtte han sette igjen traileren sin i byen, og så ta toget hjem igjen. Derfor var han så trøtt, at han sovna med én gang. Han gjorde det. Jeg så at han åpna øynene. Og når han lukka dem, snorka han med én gang. Og han snorka med munnen igjen! Hvem gjør det?
Folk i vogna begynte å snakke. Noen klagde på at dette ville de ikke høre på i 6 timer. Jeg, for min del, prøvde å lage noen lyder som skulle få fyren til å våkne. Ble så desperat at jeg vurderte å krølle sammen noe papir og kaste på ham. Det var jo så kvalmt å høre på. Jeg hater den "trekke inn snørr"-lyden. Og den lyden ganga med tusen, ja, den fikk meg rett og slett til å være på nippet til å brekke meg.
Jeg syntes jo selvfølgelig synd i ham.. For han ville jo ikke sitte der og snorke ihjel hele vogna.
Eller, ville han det...?
Flaut
Her sitter jeg, hjemme på en lørdagskveld. Og det er sykt godt, skal jeg si deg! Men kjedsomheten må jo en gang komme, og hva er vel bedre enn å da bruke sin kreative sans på å skrive et blogginnlegg?
...
Jeg var på jobb i dag. En bra dag på jobb. Men selv jeg (!) kan dumme meg ut, av og til. Som for eksempel i dag. Når jeg sier for eksempel, er fordi jeg ærlig talt alltid dummer meg ut, på en eller annen måte. Som å herme etter dialekta til kunden, uten at jeg vil det. Hun var nordlending. Det var flaut. Noe mer? Jo, når jeg støvsuga og var helt i min egen verden, og bare hoppa bakover da en kunde kom inn for å spørre meg om noe. Se for deg, der støvsuga jeg med dødsforrakt. Eller som det som skjedde i dag. Ikke sånn grave-seg-ned-fordi-det-er-så-pinlig- flaut, men flaut nok!
Jeg skulle finne et sengeteppe. Det var på lageret. Det lå stabla oppå ei hylle, men med mine 163 cm rakk jeg selvfølgelig ikke denne hylla. Så jeg fant meg en stige. Jeg slet lenge og vel med denne stigen, banna litt for meg selv og sparka til den stakkars stigen. Tror jeg fikk litt vondt i foten. Fikk pressa den inn mellom reolene, men lite visste jeg om at det slettes ikke var plass til den. Jeg har aldri vært særlig smart når det kommer til praktiske ting. Så jeg var like langt.
Fant ut at jeg skulle hente en krakk da. Og det fikk jeg heldigvis plass til. Skjærte meg litt opp på veien, og rev ned en hel del varer. Fikk plassert meg oppå denne krakken, og skulle rive ned en sengeteppe. Jeg rev og slet, og jeg tør ikke se for meg hvor grusomme ansiksuttrykk jeg hadde. Forbante det stygge sengeteppet litt, før jeg plutselig hørte; "Huff, jeg plager deg kanskje nå, stakkar!". DER STOD KUNDEN! Innpå lageret!! Jeg ante jo ikke at kunden hadde forvillet seg inn der. Hun syntes sikkert det hadde gått alt for lang tid, og det skjønner jeg forsåvidt. Men jeg prøvde å skynde meg da!
Jeg så sikkert slik ut: :O inntil jeg sa: "Neinei, det er bare hyggelig det :)" Ja, det var pinlig.
(Nå skal det sies at jeg ikke ropte og bante, jeg bare stønna og uffa meg litt. og hviska litt. Men ansiktsuttrykka, stakkar kunde)
Hva som er inn og hva som er ut i matveien?
Hvor ofte har du ikke hørt det? Kanskje du har sagt det selv også. Fisk har alltid hatt et dårlig rykte. Det er liksom ikke kult å like fisk. Men sushi derimot! Som faktisk ér fisk, bare at det høres tusen ganger mer fancy ut, dét er bra det! "I dag skal jeg og ei venninne ut og spise sushi! Det er såå deilig. gleder meg!". Hvorfor er rå fisk så mye bedre enn for eksempel kokt torsk eller seifilét?
Min erfaring av sushi er uforglemmelig. Men ikke på en positiv måte. Nei, jeg spiste den som de i "Fear Factor" spiser diverse insekter og dyreinnvoller. Ja, jeg bare slukte det. I mens jeg hold for nesa. Det er jo rett og slett grusomt. Jeg var på restaurant med ei venninne og mora. Og vi tenkte at vi skulle prøve ut sushi, for det var noe helt nytt på den tida.
Little did I know.. Men er det virkelig sånn at man KOSER seg med sushi? Eller er det i bunn og grunn egentlig bare fordi det er veldig fancy?
Jeg har også spist froskelår. Noe som ikke var en spesiell opplevelse det heller. For utenom at jeg hele tida tenkte på at nå spiste jeg beinet til en ekkel, grønn, slimete frosk.
Samvittighetens sterke grep
Året var 1995. Neida, jeg vet slettes ikke hvilket år det var. Men jeg husker iallefall at jeg var innpå Coop Mega. Og tydeligvis så var jeg fryktelig sulten. Jeg husker jeg gikk sammen med mamma. Tenkte sikkert "sulteeeen, sulteeeeen". Og plutselig: "NAM! ei gulerot! :D"
Ja, det var nemlig ei gulerot som lå der, på gulvet. Jordete og nedtråkka var den nok, men litt møkk skulle da ikke stoppe meg. Jeg så meg rundt. Så på mamma. Så meg rundt igjen, før jeg bøyde meg ned og tok gulerota, for å så gjemme den under jakka. Ja, der gikk jeg, kjeltringen selv.. Med en forderva gulerot (av alle ting) gikk jeg der, og følte at alle så på meg og tenkte "hun der har stjelt!!!".
Men så er det den forbaskede samvittigheten som gnagde meg i skuldra, da. Den som sa "Stina, du er da ingen butikktyv!". Til tross for den skrikende sulten, gikk jeg bort til grønnsaksavdelinga, og la gulerota forsiktig ned på bakken igjen. Som om ingenting hadde skjedd.
Har en annen historie om da jeg fant en Fisherman's friend i hetta mi en gang, det var en 17. mai. Da gikk jeg rundt på alle kioskene, for den hadde tydeligvis falt ned i hetta mi, for jeg hadde jo ikke tatt den! Ville jo ikke bli oppring av politiet som sa "Hei, vi har fått inn ei melding om at du har tatt en pakke Fisherman's friend fra Narvesen!" Men se det for deg, da.. Å gå fra kiosk til kiosk for å spørre "mangler dere en Fisherman's friend?" Ja, det er en sann historie, for pokker.
Enn da jeg var lita og så på Disneyfilmer, og nesten ikke turte å låne bort filmene, fordi det stod en advarsel før filmen begynte om at "denne filmen kan ikke lånes bort osv osv". Som selvfølgelig betydde noe helt annet enn det jeg trodde, nemlig at jeg ikke kunne låne bort "Todd og Copper" til ei venninne. Det var jo nesten litt søtt..
Så ja, samvittigheten er jaggu sterke saker!
"Du ser så ung ut."
Her kommer min historie:
Jeg har nemlig nettopp vært i London. Bra tur, brae folk. Rar resepsjonist, spennende by. Ja, samme det. For hendelsen startet nemlig allerede på toget, på vei til Gardermoen.
Joda, vi satt der på toget. Vogna vår stinka død og fordervelse, det var nemlig noe galt med toalettet. Ikke nok med det, så var det uutholdelig varmt. Etter ei stund, forsvant denne stanken, og vi bestemte oss for å kjøpe oss is. Jeg venta litt, så jeg dro alene bort til bistroen. Med vann i munn henta jeg fram en appelsin-saftis, og slengte Visaen på disken. Dama i kassa så på meg, og ned på Visaen min. Smilte sånn "hei, lille venn"-smil, før hun sa :
"Åja, er det Visa electron det der, da!"
Jeg: "Nei.."
Hun: "Er det vanlig Visa..?"
Jeg: "Ja..(?)"
Hun: "Er det ditt??"
Jeg: "Ja........?"
Hun: "Hvor gammel er du, da?"
Jeg: "19..?"
Hun: "Å.. Hehe. Du så så ung ut, skjønner du"
Jeg: (svarte usikkert og lettere flau) "Jaha"
Hun: "Ble du skuffa nå?"
Kassadama ville selvfølgelig ro seg bort, og sa at svigersøstera hennes også ble tatt for å være mye yngre, og hun var 23!
Jo, takk for den, kjære kassadame! Hun tenkte vel at jeg var 12 år og hadde lånt kortet mitt av mammaen min da. "Gå og kjøp deg en is du, lille venn". Grøss.
Ser jeg ut som om jeg er 12..?
Fotball er livet!
Nå skal det sies at mitt fotballtalent er på samme nivå som de på Tufte il. Det programmet på TV-Norge, vettu. Hvem som helst som har sett meg spille fotball, kan skrive under på det. Selv om det ikke er mange som har sett meg gjøre det da. Ja, det er slik at når jeg ser ballen kommer i mot meg, så løper jeg unna. Gjerne mens jeg skriker "Hjæææælp!". Og dette kommer fra en tidligere håndballspiller. Jeg føler meg rett og slett utrygg når folk sparker denne forbaskede ballen i øst og vest. Og det verste er at fotballen elsker meg! Den gjør alt for å treffe meg. Gjerne i ansiktet.
Så hvorfor i all verden skal fotball bli min nye hobby da?! tenker du. Joda, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal nemlig være publikum. TV-titter. Jeg er en flink tilskuer. Jeg skal sitte i sofaen med mine fotballinteresserte venner, gjerne med en øl i hånda (ja, denne reisa blir lang) og rope "Offside!!" Forbanne dommeren, som holder med det feile laget. Synge fotballsanger. Ja, rett og slett være engasjert. Jeg har allerede begynt, nemlig med å gå på fotballkampene til tantebarna mine. Altså, med å være tilskuer, jeg ropte ikke "FØLG MED, DOMMER!" eller drakk øl da. Bare for å ha alt på det rene..
Da kan jeg jo også kjøpe fotballdrakt! Eller, sånn skjorte da! Jeg har alltid syns at det er kult, men har aldri kunnet gått med det. Hvor dumt hadde ikke det vært? "Kult Stina, visste ikke at du var fotballinteressert!" "Nei, har den egentlig bare på meg slik at folk skal tro jeg er det.." "Jaha............"
Kjip situasjon. Som jeg vil unngå. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg vet helt sikkert hva offside er. Jeg kan ikke noe om noen fotball-lag. MEN, man kan lære! Og er ikke det en turn-on også, at jenta er fotballinteressert? Nok et pluss.
Jeg gleder meg til å bli fotballinteressert.
Nå er'e seriestart.
Jeg snakker om verdens beste TV-serie. Gjennom tidene. Den som har skremt meg, gitt meg latter og tårer. Nemlig; Hotel Cæsar!
Vel, så var ikke dette helt hundre prosent fra hjertet. For det er tross alt ikke verdens beste serie. Kanskje ikke Norges beste serie en gang. Men jeg skal innrømme at jeg har sittet sittet klistret til TV-skjermen de siste åra, klokka halv åtte, mens jeg plystrer eller synger med på åpningsmelodien.
Ja, de siste åra, den serien har vel holdt på iallefall i ti år. Det er nesten som "I gode og onde dager". Nå sitter jeg bare og håper at det er flere enn meg som skjønner hva jeg snakker om. For det er vel ikke sykt nerdete og ikke minst tragisk å se så mye på TV? Er det vel?
Jeg var sikkert 9-10 år. Jeg satte meg ved TVen. Hotel Cæsar kom på. Det var i den perioden Linn Fylke herja. Juni kom glad og fornøyd inn på kontoret sitt. Døra stod åpen, men det tenkte hun ikke over. Skal vedde på at hun har bannet mye i ettertid over at hun ikke stoppa og lurte på hvorfor døra stod åpen. Uansett, hun gikk inn på kontoret. Satte seg. Og der stod Linn Fylke!!! Gjemt bak døra. Med en kniv! Tror jeg. Splitte mine bramseil, hvor redd jeg var! Jeg er nesten redd fortsatt. Har fortsatt mareritt om den grusomme Linn Fylke som står gjemt bak døra, med en spiss, blank kniv i hånda.
I året på fhs så jeg omtrent aldri på Hotel Cæsar. Jeg fikk høre at det var bare gamle kjerringer som så på Hotel Cæsar. Og jeg ville da ikke være ei gammel kjerring. Jeg fikk nok pes med å lese Se & Hør. Så jeg ble helt lost når det kom til hvem som hadde ligget med hvem, hvem som hadde drept hvem, og sånn. Men nå, nå blir det andre boller. Fra nå av, skal jeg sitte spikra til TV-skjermen klokka åtte. Og bare kjenne hjernecellene forsvinne, one by one.
Er man voksen når man begynner å drikke kaffe?
Jada, Mari drakk og koste seg hun.. Jeg slet derimot litt mer. Hver slurk måtte kjempe seg ned drikkerøret mitt, og jeg måtte skjule grimasene mine så godt jeg kunne. "Mmm, det var jo godt", løy jeg. Jeg ville jo være like voksen som henne. Jeg så bare for meg at jeg gikk i byen med en papp-kopp med rykende varm kaffe, ikledd trench-coat og høyhælte sko. Nei, det ble nok bare med visjonen..
Det skremmende er, at selv om jeg tviholder på tenårene, siden jeg ikke har så lenge igjen (av tenårene), så har jeg da begynt å drikke kaffe. Nei, ikke vanlig, svart kaffe. For det er IALLEFALL voksent. Men jeg drikker da kaffe latte, både med og uten smak, og i dag tok jeg meg selv i å lage meg sånn "cafe caramel". Betyr det at jeg har blitt gammel..?
Jeg må bare meddele, i mitt forsvar, at jeg ikke den dag i dag har klart å drikke øl. Jeg liker ikke øl. Og da er jeg jo ikke voksen?
Om jeg er redd for å bli voksen, sa du? Stemmer det..
( Det står: En moderne kaffekopp, med en original stjerne. Design av meg)
Hvordan gjøre verden til et bedre sted (Step three)
Så, la oss komme til poenget. Jeg var nemlig på stranda i dag. Været var bokstavlig talt strålende (he, he), og etter ei stund, ville jo jeg og min venninne (la oss kalle henne Heidi), ut for å ta oss en dukkert. Det var da Heidi presenterte meg for noen skrekkinngytende fakta. Fakta som jeg var veldig klar over, men hadde fortrengt det, slik at jeg skulle få nyte badinga til det fulle. Nemlig, at folk flest bruker badevannet som toalett!!! Ja, den flotte innsjøen som er omringa av snøbelagte fjell, er ikke så idyllisk lenger, det er nemlig et gedigent offentlig toalett!
Nå skal det ikke nevnes at jeg tok opptil flere bad i dette offentlige toalettet, med dukkerter og alt. Og heller ikke at jeg kommer til å gjøre det igjen. Men at den herlige fantasien min om at dette vannet var rent og uten noe annet enn, ja, VANN, det er det som skuffer meg. Innvollene mine vrir seg når jeg innser at jeg har drukket av dette vannet, som mennesker og DYR har brukt til å "tømme seg", ja, gudene vet, kanskje de gjør "nummer to" der også. DET ER ET VANLIG TOALETT DER!! ja, det er et utedass, men for guds skyld. Hvorfor gjøre fra seg der andre skal bade?
Skrekk og gru. Så nå er det bare å begynne å fortrenge igjen, slik at jeg en vakker dag kan kaste meg uti det rene, friske vannet, som glitrer når sola skinner.
Hvordan gjøre verden til et bedre sted (Step two)
Dette gjelder nok en stor del av befolkningen. Det er noe folk gjør for å more seg. For å bli underholdt. For å få en skikkelig bra opplevelse. For å se på noe. La meg presentere: Kinoen.
For noen er dette et hellig sted. Og for andre er det definitivt ikke det. Jeg snakker selvfølgelig om de som knitrer i potetgullposen når de skal forsyne seg, tygger og knaser potetgullflakene som om det skulle vært hans/hennes siste måltid. Jeg snakker om de som suger i seg drikken, for det skal ikke komme på tale at det skal ligge igjen en dråpe eller to i begeret. Nei, da suger de heller det opp, grådige som de er. Eller de som har bestemt seg for å ta med seg et take away-måltid som oser av hvitløk og andre illeluktende ting. Og så er det jo noen som har vært på joggetur rett før, så da kommer de rett og slett bare i joggeantrekket, inkludert kroppsvæskene som har oppstått etter en hard treningsøkt.
Kjenner du deg igjen? Ja, da er vi to. Her betaler man da for å få en skikkelig bra filmopplevelse, og så er det jaggu et sjansespill du har begitt deg utpå i samme slengen. "Vil jeg komme til å sitte ved siden av noen med dårlig ånde?"
"Vil personen ved siden av tygge drops så det knaser?". Det er alltid diskusjoner om hvem som skal sitte i midta når jeg og vennene skal på kino. Ja, for om man sitter i midta, så slipper man (mest sannsynlig) å bli utsatt for slike grusomheter.Og så kan man jo også risikere å få noen urolige mennesker foran seg, som sitter i veien, rører seg, eller rett og slett later som de dirigerer musikken (hver gang det er musikk, med store, veivende bevegelser. Ja, jeg har opplevd det også).
Så, hva om bare disse, for å si det rett ut, plagsomme sjelene der ute, bare kunne pussa tennene, kjøpt seg drikke på flaske, spist middag på forhånd, beregna god nok tid- slik at de hadde hatt nok tid til å dusja før forestillinga, og nytt filmen på en rolig, sivilisert måte. Der man ler når det passer seg, gråter når det passer seg og ellers sitter rolig og stille. Og ikke minst, lar være å late som man er dirigent hver gang det er musikk. (..) Ja, hadde ikke da verden vært et bedre sted?
Hvordan gjøre verden til et bedre sted. (Step one)
ET TYPISK KUNDE VS. KASSADAME-SCENARIO :
Det er vel ikke noe nytt det, at mennesker som jobber i servicebransjen er hyggelige og imøtekommende? At de gjør sitt for at kunden skal få den hjelpen hun/han trenger, og at kunden skal få lyst til å handle der igjen?
Joda, for noen ér nemlig dette noe nytt. Jeg vet ikke om du har opplevd å handle med en forferdelig sur kassadame, men det har iallefall jeg.
Her er dialogen mellom meg (vanlig, godt humør) og kassadama (surere enn sursild) Nei, beklager, jeg mener; monologen..
Jeg: Heisann :)
Kassadama: .... ( + et halvhjerta smil)
Kassadama: ..... Åttogførti
Jeg: (drar kortet)
Kassadama: .....
Kassadama: Kvittering?
Stina: Nei, bare kast den du :) Ha det bra!
Kassadama: ..hm..
Ja, imøtekommende kvinnemenneske det der, altså.
Da kom jeg på en artig hendelse fra jeg var på 7-eleven en dag. Jeg traska inn for å kjøpe meg en is. I kassa stod det to karer, han ene hadde jeg handla med før, og da glemte han maten min, så jeg stod der som et nek i et kvarter, før han spurte om det var noe jeg ville.. Ja, og han andre var tydeligvis under opplæring, og det var nok ikke så lett, med tanke på at norsken hans var en smule skral.
Velvel. Det hadde danna seg litt av ei kø, fordi det var ikke så lett for dem å forstå hverandre. Det endte foreksempel med at han ene mista en softis på bankautomaten (?) (den du swiper kortet på). Men den aller morsomste tabben de gjorde, var det at en kunde kom tilbake med kaffen' sin, fordi den var kaldt. Da presterte kassamannen under opplæring å si det at "bare sett kaffen' i microen". Heldigvis gjorde de ikke det.
Poenget mitt her, er at til tross for at disse to karene gjorde de mest klumsete tabbene, så var de blide som soler. Selv om de klasja iskrem utover kassa og leverte ut kald kaffe, gliste de og sa høflig "takk" og "ha en fin dag". Jeg så ingen kunder som ble sure. Rett og slett fordi de så at de gjorde sitt beste, beklagde om de gjorde en feil, og var hyggelige. Der ser man hvor mye holdninga til hver enkelt betyr. Tenk hvis de sure kassadamene kunne klistra på seg noen smil, da tror jeg at verden har blitt til et bedre sted. Om de bruker teip, eller hva som skal til for å få dem til å smile, er det samme.
Flere erfaringer rikere.
Meg, Ragnhild og Charlotte på hotellvors før Solborgfesten.
Av et slikt år vokser man veldig, man lærer mye om seg selv og andre. Jeg har lært at jeg må ha tro på meg selv, at man ikke skal skue hunden på hårene (og samtidig passe seg), være mer sosial og hvordan man skal forholde seg til forskjellige folk. I løpet av dette året har jeg ledd, grått, blitt knust, levd på ei rosa sky, møtt utfordringer, lært, lekt, opplevd, vært sint, provosert, trist, engasjert, overrasket, lykkelig, spent. Ja, her kunne jeg fortsatt til neste julaften.
Kommer aldri til å glemme dette året. Har blitt kjent med utrolig mange fantastiske personligheter, som jeg kan med stolthet kalle mine venner. Tusen hjertelig takk for et utrolig år.
(Ja, for dette er veldig saklig for (muligens) den éne leseren jeg har. Aner ikke hvor mange det er, men regner med jeg kan regne på ei hånd. Og ja, jeg har ei vanlig hånd med fem fingre.)
Dagen da krøllene forsvant.
...
Vel, jeg satte meg ned, og til min store skrekk, kom en frisørlærling bort til meg. Jeg kjente angsten komme, og jeg smilte og sa til meg selv at hun bare skulle gjøre meg klar, så kom frisøren, hun som hadde mange års erfaring, slik at jeg visste at jeg var i gode hender. Der så jeg frisøren kom. Hun kom med fargekart og saks, og jeg kjente at jeg ble letta. "HVA?! GÅR HUN TIL KUNDEN VED SIDEN AV MEG??!" tenkte jeg, mens jeg satt der. Og jommen sa jeg smør, der kom frisørlærlingen bort til meg. "Ja, hva vil du gjøre?" sa hun. Jeg sendte hjelpesløse blikk mot henne, og spurte forsiktig om det ikke var hun andre som skulle klippe meg. Neida, det var nok henne. Det var frisørlærlingen jeg hadde bestilt. Jeg kunne jo ikke bare gå heller, så jeg tenkte at jeg måtte bare la det stå til. Om det ble for ille, så kunne jeg jo i verste fall klage.
Jeg bestemte meg for å friske opp fargen og stusse. Alt gikk smertefritt, ja, det var faktisk ganske behagelig å sitte der. Fargen ble skylt av, og jeg ble vist til frisørstolen. Jeg spurte om hun kunne rette ut håret mitt, og hun begynte å føne det. Nå får hun seg en latter, håret mitt blir jo til afro når det blir føna, tenkte jeg. Det var akkurat det som ikke skjedde. Nei, håret mitt lå der, rett som en strek. Ikke noe frizz, ingenting. Jeg tenkte ikke så mye over det, så jeg lot henne rette det ut, og dro hjem. Dagen etter skulle jeg dusje, og jeg regna med at nå kom krøllene tilbake. Jeg dusja og lot håret lufttørke.
Det var da jeg innså det. Jeg så meg i speilet. INGEN KRØLLER?! Jeg som alltid hadde hatt stort hår og korketrekkere. Jeg kunne ikke skjønne det. Hva hadde hendt?
Fra den dag, har jeg ikke fått tilbake krøllene skikkelig. Det er mer fall i håret mitt. Og da merka jeg hvordan man savner noe når man mister det.
Krøllene mine var borte.
I may not be Wilma, but I sure can make you bedrock!
Ble plutselig veldig fascinert av sjekkereplikker. Ikke fordi jeg nettopp fikk servert en selv, absolutt ikke. Men Ragnhilds interesse for å finne tåpelige replikker som folk av og til drar i festlige (og ikke-festlige) sammenhenger, for å så le og godte seg over hvor mye rart folk kan finne på å si, gjorde at jeg tenkte "Ja, dette skal jeg jaggu blogge om!"
Jeg mener ikke at det å slenge en sjekkereplikk i ny og ne er lavmål. Nei, for hvem har vel ikke smelta av å høre noe så sjarmerende, og ikke minst originalt, som "The word of the day is "legs." Let's go back to my place and spread the word." (Dette kan da selvfølgelig sies både på norsk og engelsk, men engelsk er kulere, derfor skriver jeg sjekkereplikkene på engelsk. Deal with it.) eller "Is your name Gillette? ...because you're the best a man can get" ?
Jeg er dessverre ikke en av de heldige som har fått perverse, overivrige, desperate eller klissete sjekkereplikker. Derfor har jeg heller aldri hatt gleden av å bryte ut i latterkrampe, slik at drikke, spytt eller snørr spruter ut av kjeften av meg, for å se reaksjonen til stakkaren når han finner ut at han faktisk må gjøre ting på egen hånd. Dessverre. (Dette kan du tolke som du vil.)
De mer vanlige sjekkereplikkene er vel "Er faren din tyv? For han har tatt alle stjernene og plassert dem i øynene dine" eller " Rommet mitt er så ryddig. Skal vi hjem og rote?" Disse har jeg heller aldri fått høre. Siden jeg egentlig ikke har fått hørt en eneste sjekkereplikk som var rettet mot meg, skulle man kanskje tro at jeg er sjalu og bitter, og at jeg da velger å le av dem i stedet. Men det stemmer ikke. Selv om det selvfølgelig kunne gjort seg med en saftig replikk når det skulle passe seg............. Og forresten, de var kulere på engelsk, ikke sant?
Jeg har i bunn og grunn ikke noen god konklusjon på dette innlegget, så da slår jeg jammen til med en god, gammel slager; " Tror du på kjærlighet ved første blikk? Eller skal jeg gå forbi en gang til?"
Takk for oppmerksomheten, og jeg regner med at du datt av lasset på første setning, akkurat som jeg gjorde.
Galla, galla
Kvelden startet med koldtbord klokka seks, god mat. Så måtte alle gå på den røde løper, der vi skulle bli tatt bilde av. Resultatet av meg ble en ukomfortabel "pose" med et enda mer ukomfortabelt smil. Så var det tid for selve Oscar-kvelden. Etter noen timer, var det en pause på 20 min, der vi fikk hivd i oss is. Namnamnamnam. Pistasj-is med sjokoladebiter. Gjett hvem som slafsa i seg! Deretter fortsatte kvelden, med kåringer og slikt.
Det ble en vellykka kveld, vil jeg påstå. Jeg kom meg levende fra det, noe som ikke var en selvfølge, siden jeg holdt på å gå på hodet ned trappa. Jeg tråkka for langt bak, og bekka sakte bakover. Elisabeth redda meg fra noe som kunne ha resultert i et grusomt fall. Tusen takk. Og forresten, tro det eller ei, promillen min var på 0. Så jeg kan ikke skylde på den.
Foto: Charlotte Larsen
