Rett fra hjertet

Hei og hopp! Dæsken, så ofte som jeg har blogga i det siste! Er det sånn at jeg burde tatt en pause..? (Seriøst spørsmål).

Jaja, jeg vil iallefall snakke litt om drømmer. Jeg er nemlig en av dem som drømmer veldig ofte. Både på natta og på dagen. Jeg er nærmest avhengig av å dagdrømme, for da kan jeg koble helt ut, og late som at jeg lever et annet liv. Med hjelp av musikk på øret og frisk luft kan jeg drømme at jeg er alt fra Brooke i "One Tree Hill", til at jeg er lykkelig forelsket i verdens kjekkeste gutt. (Sukkersøtt......). Av og til så blir jeg så i min egen verden, at jeg ikke følger med på ting som skjer rundt meg. Den ekte verden er stengt ut av musikken, så ikke hører jeg noen ting heller. Det er ofte at jeg har blitt skremt av en stakkars mosjonist som går forbi meg i turløypa. Eller som en annen gang- da jeg hoppa i været av en pinne som jeg da trodde var et dyr. Trodde faktisk det var en bjørn. Ja, I know, pinne = lang og tynn, bjørn=stor og rund. Greier ikke å skjønne den der konklusjonen jeg heller, men jeg trodde nå uansett at det var en bjørn da.. Gispa gjorde jeg også, av denne skremmende pinnen/bjørnen.

Når jeg ikke går rundt i skogen og skvetter av pinner som er prikk lik bjørner, så går jeg på veier. Mot skolen, for eksempel. Hver morgen går jeg i 40 minutter og hører på den beskjedne samlinga av sanger jeg har på iPoden. (Fordi jeg har betalt for alle sangene, og skjønner ikke helt hvordan man skal legge inn sanger, pluss at jeg ikke får til å laste ned sanger). Jeg har ofte tatt meg selv i å smile, le og til og med gå med et forferdelig trist/skuffa uttrykk i ansiktet, nettopp fordi jeg dagdrømmer. Folk tror vel jeg er gal, der jeg går for meg selv og gliser rundt i løse lufta.

Drømmene på natta kan jeg ikke styre så mye over, så der kan jeg drømme alt mulig. Og da mener jeg alt mulig, fra at jeg er en ulvehund -til at jeg er superpopulær, til.. ja.

Jeg liker å drømme.

Av og til lurer jeg på hva jeg gjorde før jeg fikk meg data.. Jeg mener det. Jeg er en av dem som er totalt avhengig av dataen. Med Hotmail, Facebook, Google osv., føler jeg at jeg har kontroll. Ei uke borte fra Facebook liksom, og jeg har gått glipp av SÅ mye. "HÆ?! Har DE blitt sammen?".

Ja, jeg innrømmer det.. Innlegget kommer nok til å handle mest om Facebook. Jeg sa jo det på forrige innlegg også, men jeg håpte liksom at jeg kunne skrive om noe litt mer intelligent i tillegg. Men så kom jeg på at dette er jo en blogg. Her er det ikke rom for intelligente ting.

Jeg husker når jeg fikk meg Facebook. Jeg gikk vel på videregående, og ei venninne i gjengen, som alltid er oppdatert, hadde denne Facebooken. Jeg var som vanlig litt skeptisk, men slengte meg på bølgen når jeg visste at flere og flere fikk seg FB. Jeg hadde jo litt erfaring fra tidligere med slike nettsamfunn; nemlig Blink. Jeg var på besøk hos ei venninne, og hun bare "Er du Blinker, eller?" Jeg bare "Hæ...?". Da fikk jeg til svar at "Bare glem det, hvis du hadde visst hva det var, så hadde du sagt ja! :D ". Gjorde litt research, og fikk meg Blink. Her kunne man skrive om vennene sine. Og her var det spennende om du ble satt som "Bestevenn", "venn", "Bekjent" osv. Lå mye tanker bak dette, for min del. Ble fornærma om jeg ble satt som bekjent, når jeg følte at personen var mer enn en bekjent. Hvor mye unødvendig drama dette samfunnet skapte. Og alt skjedde gjennom internett! Det er jo ikke sikkert det var ment vondt en gang. Og der satt jeg og gråt mine stolte tårer.

Jeg var en av de få som ikke hadde Nettby. Det er jeg glad for, i grunn. Ett nettsamfunn var nok. Når jeg ble eldre, så sletta jeg Blink. Fikk litt mer selvinnsikt (sier hun som sitter og skriver sånne her tekster på nettet...). Ja, føler iallefall jeg fikk mer selvinnsikt. La ikke lenger ut bilder av meg selv, som var tatt i speilet, med dusjen i bakgrunnen (slike bilder som jeg finner svææææært pinlige. Dassen i bakgrunnen, liksom. Grøss).

MSN var jo selvfølgelig viktig, men det orker jeg ikke å skrive om.

Så kom Facebook. FB. Facern. Fjæsboka. Jeg kaller det Facern. Fordi folk skjønner hva det er, pluss at det høres skikkelig kult ut. "Kom på Facern en tur, da!". Da føler jeg meg skikkelig kul. Kan vel takke Facebook for at jeg har kontakt med omverdenen.. Her kan jeg se hvem som er pålogga. Jeg kan bli venner med folk- og dermed snoke i deres privatliv. Få med meg "I et forhold med", kommentarer på statuser. Ja, alt i verden, i grunn. Jeg har Facebook for to ting; Snakke med vennene mine. Og.. Ja, egentlig ha litt oversikt. På en måte. Vet ikke hvor mange timer jeg tilbringer på Facebook om dagen jeg, men det er nok. Får nesten abstinenser om det har gått en hel dag uten at jeg har vært innom. Selvinnsikten sier meg at jeg burde finne på noe annet å gjøre. Men nysgjerrigheten min vinner dessverre hver gang. Forresten; når man sitter på Facebook og snakker med noen, så er man jo på en måte sosial..? Eller?

Verden har jammen forandra seg fra den gang da man bare kunne løpe bort til folk, ringe på døra deres, og spørre "Vil du finne på noe?". I dag så blir det sett på som nesten litt frekt. Man pleier å sende melding, avtale på *Facebook* eller sånne ting, og SÅ gå på besøk. Jeg er iallefall nøye på det. Jeg tør ikke å bare komme på besøk jeg. Jeg kan stå fem meter fra huset, og sende melding der det står "Hallo, lyst på besøk?". Når jeg kunne spart de to kronene på å bare ringe på døra.

 PS: Blir superduperglad av kommentarer! Da skriver jeg fler innlegg også (Men bare hvis jeg har noe å skrive om, gidder ikke sånn dagens autfait og sånne ting og hva jeg sminker meg med og sånn. Naturlig skjønnhet, er ikke noe å skrive side opp og side ned om, det?).

Jeg begynte å tenke på hvor mange mobiler jeg har hatt opp igjennom. Min første mobil var en Nokia. Før i tida kunne vi nummerene til disse mobiltelefonene, eksempel; Nokia 64 D. (Eller noe). Jeg husker ikke hvilket nummer denne telefonen hadde, men den var iallefall blå. Mørkeblå. Den var liten og kompakt, med knapper som var skikkelig gode å skrive med. Telefonen jeg har nå (om det er lov å kalle det en telefon, siden det er en iPhone, siden det ikke er lov å kalle en Mac for en PC), er det stikk motsatte. Den er stor, flat. Den har ingen knapper, den har en touch pad, som av og til driver meg til vanvidd, fordi den forandrer ordene jeg skriver. Damn you, autocorrect. Gamle mobiltelefoner kunne ikke det.. De var pålitelige de. Og så tålte de en støyt, som for eksempel falle ned på et steingolv. 

Husker jeg var stolt når jeg fikk min nye mobil. Den mørkeblåe Nokiaen. Jeg var vel rundt 12-13 år. Jeg hadde besøk av noen venner, og vi var ute. Husker mamma ropte på meg, fordi telefonen min ringte. Ringetonen var så mye som "I'm just a teenage dirtbag, baby". Jeg følte meg kul, skikkelig kul. Digga til musikken, før jeg ba mamma kaste den til meg. Brukte litt tid på å ta den, slik at vennene fikk både se -og høre hvor kul jeg var. Vel, jeg har aldri vært kul, iallefall ikke i tenåringsfasen. Og iallefall ikke en teenage dirtbag. Lurer på hvordan jeg tok telefonen. "Halla, Stina her, hva skjer'a?". 

Det gikk litt tid, og det nye var fargeskjerm. Fargeskjerm, sykt kul! OG kamera på mobilen. Med store øyne fikk jeg meg en ny Nokia, som hadde fargeskjerm, kunne ha polyfoniske ringetoner, hadde kamera OG man kunne lage sitt eget deksel.  ah, dekselene.. Jeg burde skrevet et eget blogginnlegg om dem. Dekslene sa mye om deg som person, skal jeg si deg. Et av mine deksler var av "Sabrina, the teenage witch". Så, det betyr at... Jeg var ei tenåringheks..? Eventuelt at jeg var sykt nerd og så på alt for mye TV. Noe som makes sense, siden jeg ser på TV til alle døgnets tider nå også. (De har laget en tegnefilmutgave av Sabrina nå. Sykt teit. Anybody with me?).

Vel, nå som jeg har fått stadfestet at jeg er en nerd, kan vi gå videre på den mobile ferden..

Hadde vel et par mobiler til etter den sykt-kule-mobilen-som-man-kunne-lage-egne-deksel-til. (PS: jeg fikk aldri til å lage et eget deksel..). Den nest siste telefonen jeg hadde før jeg fikk min nåværende iPhone, var en Sony Ericsson som dessverre sluttet å fungere etter et møte med forskjellig alkoholig væske. Da måtte jeg ta i bruk mitt tantebarns gamle mobil. Den klarte jeg meg med helt til...

..The iPhone. Den første iPhonen min hadde jeg i ca. 12 timer før den, på et magisk vis, havnet på steingulvet. Så fikk jeg meg en ny, og den har jeg den dag i dag! (Bank, bank, bank). Forskjellen på iPhonen og på min første Nokia, er stor. iPhonen er egentlig ikke en mobiltelefon i den forstand. Det er jo som en liten data. De gamle telefonene var jo virkelig telefoner. Du kunne ringe, sende melding og spille Snake. (Noe som for øvrig ikke er det samme på iPhonen). Det var det. Selv om jeg er totalt avhengig av min iPhone, skulle jeg av og til ønske at det var som før. Ikke-polyfoniske ringetoner, Snake.. Lyden av tomlene som trykket på knappene når man sendte meldinger.. Man hører ingen lyder lenger. Det er ingen knapper. Man kan bruke en vanlig sang som ringetone. Man hører en sang, og så: "Er det der radioen?", "Er det en konsert i nærheten?", "Hva er den lyden?". "Åååå, det er iPhonen min som ringer, ja!". Før i tida var det ingen tvil. Kom det en skrikende, grusom Nokia-tune, ja, da var det mobiltelefonen som ringte.

Kunne virkelig skrevet side opp og side ned om dette. Men får heller dele det opp. Neste innlegg blir om Facebook og den slags. 

PS: Setter pris på kommentarer. U kinda rock.

Det er eksamenstid. Eksamen er om få dager, jeg har masse å gjøre. Og DA bestemmer jeg meg for å skrive et blogginnlegg. Rart det der.. Skulle ønske jeg hadde klisterhjerne jeg, i stedet for teflonhjerne. Eller, jeg har kanskje noe som heter ?knekkebrødhjerne?. Noe fester seg, andre ting fester seg ikke. I bunn og grunn skulle jeg ønske at jeg kunne hellet ei tube med Swix klister inn i øret mitt, slik at det hadde kommet inn i hjernen, og at jeg på den måten hadde fått klisterhjerne. Og kanskje samtidig blitt god på langrenn? Siden det er Swix, liksom.

Alltid når det er slike pressede situasjoner som det er nå, så ender jeg opp med å enten vaske og kure sminkebørstene mine eller lese på damnyouautocorrect.com i timesvis. Høyst unødvendige ting. Og så skriver jeg blogginnlegg da. Som jo er nødvendig for meg, som en slags terapi. Men utover det, er jo blogginnlegg også under kategorien "høyst unødvendig."

Fortsatt sitter jeg her, istedet for å pugge på den 5. av de 12 par nervecellene i hjernen, der den 5. er kalt Nervus Trigeminus (måtte se i boka..). Fortsatt sitter jeg her, istedet for å lære meg om det sentrale og det perifere nervesystemet. For ikke å snakke om sirkulasjonssystemet. Anatomi er ikke noe for meg. Nei, for det som skjer i kroppen er liksom ikke noe viktig. Det er jo sånn ca. det viktigeste man kan lære. Men dog.

Lurer på om det er trassalderen som har slått inn, jeg. 18 år for sent.

Jeg har alltid masse forvetninger. I årenes løp har jeg lært å legge forventningene mine på et nivå som gjør at jeg vet hva jeg får. Så, i stedet for å oppleve overraskelsen, ikke ha noen tanker om hvordan ting blir, så har jeg allerede bestemt meg på forhånd.

Når man blir skuffa litt for mange ganger, så lærer man seg en teknikk som ikke kan slå feil. Man legge forventningene så lavt, at det rett og slett er umulig å bli skuffa. Eller, iallefall veldig vanskelig. Det er det jeg prøver å gjøre, slik at jeg slipper å oppleve skuffelsen.

Men så er det noen ganger at jeg velger å glede meg til noe. Rett og slitt fordi følelsen av å glede seg til noe- ofte er bedre enn den selve tingen man har gleda seg til. Man forventer at opplevelsen vil bli bra. Morsom. Kanskje også fantastisk. Noen ganger så har dette vist seg å være positivt. Da har jeg gleda meg til noe skikkelig lenge og det jeg gleda meg ble akkurat sånn som jeg tenkte. Hele verden blomstrer, og jeg finner ut at denne innstillingen skal jeg fortsette med.

Men så kommer neste anledning. Du har høye forventninger, kanskje sommerfugler i magen. Denne anledningen kan for eksempel være en bursdag. Endelig er dagen din, og du får den oppmerksomheten som er forbeholdt kun den ene dagen i året. Gratulasjoner kommer fra øst og vest. De fleste gratulasjonene er selvfølgelig på Facebook, der både venner og bekjente skriver. Alle gratulasjoner blir satt pris på, og selvfølgelig analysert. Men så er det noen gratulasjoner du forventer. Men som aldri kommer. Selv om de 78 gratulasjonene på Facebook er mer enn satt pris på, så blir dette satt litt i skyggen. Man sitter og venter på de 5 gratulasjonene som kanskje betyr mest.

Og så blir man skuffa igjen. Klokka slår 24:00, og den spesielle dagen som kun er din, er over. Og plutselig ser man hvor mange som ikke har ofret deg en tanke. Ikke en gang skrevet en liten hilsen på Facebook. Det som er så simpelt. Facebook, liksom. Mobilen har ligget foran deg hele dagen, og innboksen har blitt fylt med en liten samling meldinger. Ord som betyr veldig mye i denne sammenhengen. Men likevel er det noe som mangler.

Og så sitter man der igjen, da. Og angrer på at man ikke la forventningene så lave at det skulle være umulig å bli skuffa.

Neeeeeeste innlegg blir selvfølgelig sarkastisk, humoristisk og herlig negativt, igjen ;)

Nå er det lenge siden sist. Har liksom ikke hatt noe spennende å skrive om. Men nå har jeg det! Litt, iallefall. Litt spennende, altså. Ikke litt... ja. Du skjønner.

Jeg er en av dem som tar meg selv i å lytte på andre sine samtaler, av og til. Når jeg sitter på toget, og ikke har noe annet å finne på. Hvis jeg har glemt ørepluggene til iPhonen, og bladet jeg har foran meg ikke er noe interessant. Da dagdrømmer jeg. Eller hører på andre sine samtaler.

Av og til må jeg konsentrere meg om å følge med på samtalen. Hvis den personen jeg smughører på sitter foran meg på toget, for eksempel. Plutselig står konduktøren foran meg og skal ha billetten, og jeg blir halvirritert fordi han forstyrrer meg. Da er det noe feil? Eventuelt at samtaleemnet til den randome personen er ubeskrivelig spennende. 

Men av og til kan man ikke velge om man vil høre på andre personer sine samtaler. Som når jeg satt på bussen her om dagen. Bussturen varte i én time og tre kvarter. Jeg gleda meg til å bare slappe av, og dagdrømme litt. Den gang ei! For inn kom det inn et kjærestepar, sikkert i 40-åra. Selv om stanken sa sitt, så var det uansett ikke noen tvil om at de var påvirket av alkohol, siden de underholdt resten av bussen med sang, spretting av ølflasker og ikke minst; familiedrama!! På førsten av turen, var kjæresteparet riktig så fornøyde. Mannen satt med en øl og sang Haba Haba (som for øvrig hadde feil tekst, som gjør sånne som meg gaaaaaal). Haba haba hadde hakk i plata. Han kunne ikke hele refrenget, og derfor måtte han kompensere med å si det samme gang, på gang, på gang.. Av og til brukte han kreativiteten sin, og skiftet til en annen sang. Dette var denne "lallala 15 år i romjuuuuul"-sangen. Nei, det var ikke fint.

Joda, mannen og dama koste seg som bare det. Mannen åpna Tyrkisk Pepper, mens dama åpna en cider og en smirnoff ice. Og promillenivået fortsatte å stige.

Ikke nok med det, så kom de på en hendelse som hadde skjedd tidligere på denne dagen. Det var nemlig at en av reisefølgende til denne gjengen de hadde vært med (tror de hadde vært på danskebåten), hadde vært frekk med kona si. Denne mannen hadde sagt frekke ting, og dytta til kona si. Og DETTE syntes mannen i bussen var grusomt. Så da måtte han ringe alle i reisefølget, for å diskutere detta. Og a'Lisbeth satt ved siden av, og kom med innspill hvert minutt (dere vet sånn dere sitter i telefon, og så skal de som sitter ved siden av deg være med i samtalen. Sånn "ja, du må si at jeg var der og der..")

Hvor mange ganger mannen ringte, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at alle i bussen hørte på samtalen. Og det var ganske mange i bussen. Mannen ringte til og med faren sin, for å fortelle om dette! Det viste seg at slemme mannen som dytta kona si- var søskenbarnet til mannen i bussen. Så mannen i bussen og faren til mannen i bussen bestemte seg for å lage et liksom-grillparty, slik at slemme mannen som var søskenbarnet til mannen i bussen skulle komme, og bli overrumpla!

Når dette kjæresteparet omsider velta seg av bussen, hørte jeg et sukk av lettelse fra samtlige på bussen. Det siste jeg hørte fra ham, var at han sa til kjæresten Lisbeth: "Vi snakka ikke så høyt vi, vel?".

Takk for meg. Og ikke tro at det der var hele historien! Dette var bare et kort referat!

Det å snakke om været er typisk norsk. Noe som ikke er så rart, siden det er så mye forskjellig vær her til lands. Det er ikke som andre steder, der de kan si 50 dager på rad "sol i dag også, ja!". (PS: de snakker vel mest sannsynlig ikke på norsk). Akkurat den skjønner jeg, det med at det er lite givende å snakke om været akkurat der. Snakke om den samme, varme, herlige sola. MEN her til lands, ja, her kan man snakke om stormen i går og hetebølgen i dag. Man kan snakke om at det har snødd minst én meter, og man kan snakke om at "nå er det jammen nok regn!".

Jeg liker å snakke om været, jeg. Det behøver da ikke å bety at jeg ikke har noe "bedre" å snakke om. Det betyr ikke at jeg synes den pinlige stillheten har gått bittelittegranne for lenge, eller at jeg faktisk ikke har noe annet å snakke om. Det er fordi at jeg faktisk, helt ærlig, er lei av hålka. Synes det er godt med sommer. Ja, du skjønner?

Hvis jeg sitter der, rundt et bord, med ukjente folk, og den pinlige stillheten er til å ta og føle på, så snakker jeg da ikke om været! Da finner jeg på noe annet å si, noe skikkelig teit, fordi jeg hater pinlige stillheter, og snakker om det første som detter inn i hodet mitt. Bare for å prøve å breake the ice. Av og til funker det, av og til så blir det faktisk enda mer pinlig. Men hvis jeg sitter på toget med ei god venninne og ser ut av vinduet, så kan jeg absolutt finne på å si "se på den fine sola!". Og jeg skjemmes ikke!

Takk for oppmerksomheten :)

Denne tanken var det ikke jeg som begynte med, men Ingunn. Bare så dere (du?) ikke tror det er jeg som er så genial. Men valgte likevel å skrive om det, fordi jeg syntes det var en interessant tanke.

Jeg og Ingunn satt på bussen her om dagen. Da kom det inn en mann, han var av Indisk opprinnelse, eller der omkring. I allefall, så hadde han på seg et plaster. Grunnen for at vi la merke til dette, var at plasteret var "hudfarget", eller rettere sagt hudfarget for oss som nettopp har den hudfargen. Plasteret er hudfarget, nettopp fordi at det skal være så diskrét som mulig. Dette var ikke diskrét for mannen, som hadde en mørkere hudfarge enn den såkalte hudfargede plasteret. Det nesten lyste imot oss, noe han neppe ville, siden det var plassert (nesten) midt i ansiktet hans.

Jeg ser at jeg brukte ordet "hudfarget" ganske mange ganger i forrige avsnitt, og det med mening. For er ikke plaster litt rasistisk? Finnes det plaster for "light skin", "tanned", "extra dark" eller "yellow skin" ? Det har ikke jeg fått med meg. Er det ikke meninga at plasteret skal "blende inn" i huden? Jeg hadde iallefall ikke valgt et signalgult plaster hvis jeg hadde fått et sår midt i panna. Jeg er en av dem som synes Disney-plaster er kult, men det er hvis jeg kutter meg i fingeren. Hadde ikke orka å svinsa rundt med Mikke Mus og Pluto på panna.

PS. Jeg har egentlig ikke sjekka opp dette, så det er helt OK om jeg har tatt feil :)

Det skal sies at jeg kanskje ikke er den største dyreelskeren her på planeten. Min venn Heidi har flere ganger påpekt at jeg er en dyrehater. Men jeg er ikke det heller, kanskje en mellomting. Jeg er veldig glad i noen hunder, men jeg kan rett og slett ikke fordra katter. Jeg hater katter, rett og slett. I det siste jeg har jeg til og med hatt mareritt om katter. Sikkert på grunn av at det stod en katt utafor vinduet mitt og mjaua her om dagen. Ikke sånn søtt, yndig mjau. Det var sånn ekkel mjauing. Jeg prøvde alt jeg kunne for å få den vekk, jeg stod ved vinduet og bjeffa til og med. Det endte med at min kjære samboer måtte kaste den vekk. Takk for det!

Nå har det seg sånn at jeg tar toget ganske ofte. Og hver ENESTE gang jeg har tatt toget de siste ukene, har det vært dyr i samme vogn som meg. Og den ene gangen var det helt fullt på toget, derfor var det ikke en mulighet at jeg kunne ha flytta meg. Iallefall, sist jeg tok toget, var det TRE hunder i samme vogn som meg. To litt små, og en gedigen hund. Jeg er allergisk mot hunder og katter og alle slags dyr. Så jeg satt der og kjente at det ble tyngre og tyngre å puste. Damen som jeg satt ved siden av, spurte konduktøren om det var lov å ha så mange hunder der? Eller om det var lov å ha hunder der i det heletatt? Han svarte med "ja, får lov til det i dag, siden det er søndag".

Jaaa, det går an å flytte seg. Jeg kunne spurt om det var en annen ledig plass, men hvem orker det med masse bagasje og med et tog som vingler fra side til side, slik at man nesten garantert havner i fosterstilling i fanget til en random passasjer? Skal ikke dyreeierne måtte slite litt for å finne plass til dyrene sine? Eventuelt at togene ordner ei forbaska dyrevogn på toget da. Hvorfor er det lov å dra med seg alle slags dyr inn på toget? Det er mange som er allergisk, og redd for hunder og andre dyr.

Seriøst.

Kilde: Google

Heisann sveisann, er det der du sitter og støver? Bloggen, altså. Ikke du, kjære leser/e.

Ja, nå er det lenge siden sist. Unnskyldningen er at jeg ikke har gidda å skrive noe her på ei stund. Rett og slett fordi.. Ja, det har vel ikke skjedd noe spennende. MEN, nå som jeg har flytta til en stor by, ja, da skjer det mye spennende da, skal jeg si deg! Hør nå her:

Jeg satt på bussen. Det er mandag, og jeg ser ut av vinduet. Bussen er ikke stappa som det vanligvis pleier å gjøre, og jeg har to seter for meg selv. Setter på litt musikk, og slapper av. Det har vært en lang skoledag, og da passer det bra å sitte på en buss uten noen forstyrrelser..

... Hehe, akkurat som om det er mulig!

Du må ikke tro jeg satt der uten forstyrrelser. Neida, nå er det nemlig høst. Det var fint vær denne dagen. Du henger med så langt? Ja, og hva er det jeg misliker veldig sterkt? Ja, katt var et meget bra forslag, men det er ikke det jeg vil fram til. Det jeg vil fram til, nemlig, er veps. Ja, og nå skal jeg begynne å gnåle om veps, de stakkars, halvdøde vepsene som surrer omkring ute i naturen. NEI, for det kom en veps INNI bussen, nemlig!

Ikke tro det ble noen avslappende tur. Jeg satt og fulgte vepsens minste bevegelse, satt anspent som.. ja, han i Hotel Cæsar. Og selvølgelig kom svinet til meg. Nærmere, og nærmere. Til slutt ble jeg hysterisk (inni meg, altså). Jeg slo etter vepsen med pengeboka mi. Slo og slo. Og vurderte mange ganger å bare hoppe av bussen. Men jeg satt der faktisk til stoppet før jeg egentlig skulle av. Da var det nok. Nevnte jeg at jeg også ble hysterisk og satte "læreren" min i exfac ute av spill, fordi det falt en gigantisk veps ned fra vinduet i klasserommet? Jepp.

Hvordan gjøre verden til et bedre sted? Drepe all vepsen.

Takk for det.

Kilde: Google

Jeg har vært ganske masse i syden. Helt siden jeg var lita har jeg vært i syden. Med mine 3 år og blonde lokker var jeg rene kjendisen i Tyrkia. Og i mine snart-ungdoms-år, der alt var så flaut, ble jeg tvunget til å være med på sykkeltur med mamma og tanta mi i syden. Leide oss rosa damesykler, og la ivei. Min sykkel hadde selvfølgelig ei ringeklokke som ljoma hver gang jeg sykla over en liten hump. I 40 varmegrader peste vi oss ei mil eller to. Ferie...?

Jeg har vært vitne til mange rare mennesker i syden. En av de siste turene jeg var på, var jeg vitne til to middelaldrende kvinnemennesker som var så beruset at de datt og snubla overalt. Selvfølgelig kom de på samme buss som oss, og hun ene hadde en imponerende samtale med den tomme flatskjermen som var foran henne. Hun andre satt og veksla mellom å snakke og sove på skuldra til en ukjent mann. Kult.

Vi blir rare når vi er i syden. Mange har som mål å bare legge igjen vettet sitt hjemme, for det har jo ikke noe å si hva man gjør og sier i syden! Man er da ikke i Norge. Kjipern at halve Norge faktisk er på samme plass som deg, da.