Rett fra hjertet

Litt usikker på om jeg har skrevet om noe lignende før. Jaja, iallefall:

Jeg satt på toget. Og da jeg fikk rigga meg ned i setet, satt jeg riktig så godt. Trøtt var jeg også, så jeg tenkte jeg kunne sove litt på turen. Over midtgangen satte seg seg en kar. Han måtte være trailersjåfør. Slang seg ned, og la hendene på magen, klar for å sove. Og han sovna ja, det får'n si.

Jeg ble faktisk usikker på om denne fyren var et menneske, eller om han var en slags blanding av forskjellige dyrearter, for lydene han ga fra seg var skremmende. Du skjønner, jeg hadde nemlig akkurat klart å slappe av litt, før jeg ble vekket. Du vet sånne lyder folk gir fra seg når de "trekker inn snørret" ? Ja, en sånn lyd ble jeg møtt med. Høyere, og høyrere, til han nådde et klimaks, der han tydeligvis ble kvalt av snorkinga, og ga fra seg noen hesblesende host og stønning. Så var det pause i et par sekunder, og så på'n igjen.

Han bare måtte ha vært trailersjåfør. Han hadde sikkert kjørt hele natta. Og så måtte han sette igjen traileren sin i byen, og så ta toget hjem igjen. Derfor var han så trøtt, at han sovna med én gang. Han gjorde det. Jeg så at han åpna øynene. Og når han lukka dem, snorka han med én gang. Og han snorka med munnen igjen! Hvem gjør det?

Folk i vogna begynte å snakke. Noen klagde på at dette ville de ikke høre på i 6 timer. Jeg, for min del, prøvde å lage noen lyder som skulle få fyren til å våkne. Ble så desperat at jeg vurderte å krølle sammen noe papir og kaste på ham. Det var jo så kvalmt å høre på. Jeg hater den "trekke inn snørr"-lyden. Og den lyden ganga med tusen, ja, den fikk meg rett og slett til å være på nippet til å brekke meg.

Jeg syntes jo selvfølgelig synd i ham.. For han ville jo ikke sitte der og snorke ihjel hele vogna.

Eller, ville han det...?


                                                        
 
 

Her sitter jeg, hjemme på en lørdagskveld. Og det er sykt godt, skal jeg si deg! Men kjedsomheten må jo en gang komme, og hva er vel bedre enn å da bruke sin kreative sans på å skrive et blogginnlegg?

...

Jeg var på jobb i dag. En bra dag på jobb. Men selv jeg (!) kan dumme meg ut, av og til. Som for eksempel i dag. Når jeg sier for eksempel, er fordi jeg ærlig talt alltid dummer meg ut, på en eller annen måte. Som å herme etter dialekta til kunden, uten at jeg vil det. Hun var nordlending. Det var flaut. Noe mer? Jo, når jeg støvsuga og var helt i min egen verden, og bare hoppa bakover da en kunde kom inn for å spørre meg om noe. Se for deg, der støvsuga jeg med dødsforrakt. Eller som det som skjedde i dag. Ikke sånn grave-seg-ned-fordi-det-er-så-pinlig- flaut, men flaut nok!

Jeg skulle finne et sengeteppe. Det var på lageret. Det lå stabla oppå ei hylle, men med mine 163 cm rakk jeg selvfølgelig ikke denne hylla. Så jeg fant meg en stige. Jeg slet lenge og vel med denne stigen, banna litt for meg selv og sparka til den stakkars stigen. Tror jeg fikk litt vondt i foten. Fikk pressa den inn mellom reolene,  men lite visste jeg om at det slettes ikke var plass til den. Jeg har aldri vært særlig smart når det kommer til praktiske ting. Så jeg var like langt.

Fant ut at jeg skulle hente en krakk da. Og det fikk jeg heldigvis plass til. Skjærte meg litt opp på veien, og rev ned en hel del varer. Fikk plassert meg oppå denne krakken, og skulle rive ned en sengeteppe. Jeg rev og slet, og jeg tør ikke se for meg hvor grusomme ansiksuttrykk jeg hadde. Forbante det stygge sengeteppet litt, før jeg plutselig hørte; "Huff, jeg plager deg kanskje nå, stakkar!". DER STOD KUNDEN! Innpå lageret!! Jeg ante jo ikke at kunden hadde forvillet seg inn der. Hun syntes sikkert det hadde gått alt for lang tid, og det skjønner jeg forsåvidt. Men jeg prøvde å skynde meg da!

Jeg så sikkert slik ut: :O  inntil jeg sa: "Neinei, det er bare hyggelig det :)" Ja, det var pinlig.

(Nå skal det sies at jeg ikke ropte og bante, jeg bare stønna og uffa meg litt. og hviska litt. Men ansiktsuttrykka, stakkar kunde)